Carmen er tilbake!

 

carmen nykopi-kopi

Carmen,  en spansk besettelse

Endelig er hun her igjen, og i moderne drakt skal hun nok en gang innta scenegulvet i operaen. Ingen andre operafigurer har samme styrke og intensitet som Carmens. Vi er fortsatt i Spania, men i slutten av 1970-årene. Dette blir en fyrrig feststund!!

Historien bak

Forfatteren Prosper Merimee fikk hele historien om sigøynerjenta Carmen for en neve sigarer fra en fyr som hadde stjålet klokken hans. Da Merimee hørte at tyven var buret inne tiltalt for mord, tok han sigarene med til fengslet, og der fortalte José om hvordan han mistet sin militære rang, sin inntekt – nå kanskje også livet .

Mannen mistet alt fordi han møtte Carmen. Nå ber han mannen med sigarene bringe en liten hilsen til sin barndoms pike i Pamplona. Så blir det en god historie, og etterhvert verdens mest berømte opera – Carmen.

For forfatteren Prosper Merimee, som skrev historien om Carmen da han besøkte Spania for første gang i 1830 , var José hovedpersonen. Det er han som er fortellerens stemme.

Frihetens egen sang

Da franskmannen Bizet ville lage opera av det, ble det en trekant: José mellom fyrrige Carmen og morsmelkerstatningen Micaela. Micaela – piken i Pamplona – ble skapt i operaen for å vise konflikten mellom smuglernes ville liv og hjemmets rolige røtter.

«Carmen vil alltid være fri», er noe av det siste Carmen sier før José dreper henne. Frihetens egen sang lyder fra første akt i den ranke Habanera’en. Hun blir en av de mest utfordrende menneskene i operalitteraturen, både for sangsolisten og for publikum.
Premieren på operaen Carmen i 1875 ble en fiasko. Helten var en enkel sersjant og morder, og heltinnen arbeidet på en sigarettfabrikk og var sigøyner. Det var ikke helt enkelt å identifisere seg med ei gatejente og en soldat med lav moral når man bodde i de beste strøkene i Paris, og besøkte en opera som ellers satset på familievennlige forestillinger.

Micaela ble oppfunnet for å gjøre Carmen mindre farlig, og operaen mer smakelig for den tause majoritet som ikke ville undergrave hjemmet og familien. Det hjalp ikke å trekke noen tenner ut på historien. Publikum fikk likevel oppleve en anstendig ung mann bli forført av en vill dame fra fjellene og dermed forsake en pen pike hjembygda. Først etter Bizets død begynte den utemmede damen sin triumfferd verden over.

En god historie

Operaen Carmen er godt håndverk. Librettoen har god dramaturgi, selv om noen synes teksten og handlingen er noe enkel. Musikken veksler mellom kor og solister og talte passasjer, og er sånn passelig eksotisk farget. Noen ganger dukker det opp musikalske gjentagelser som kan minne om Wagners ledemotiv når personer entrer scenen på nytt.

Da operaen ble satt opp i Wien, slo den an umiddelbart, og ble den første komplette opera innspilt på plate, – under Seidler-Winklers ledelse i 1908 – , forsårsaket flere filmatiseringer, også en rytmisk versjon under navnet Carmen Jones, og opplevde etterhvert en popularitet som ingen andre operaer har vært i nærheten av. Si opera, og det er Carmen mange tenker på.

Carmens karakter

Mest kjent er den cubansk-pregede arien «L’amour est un oiseau rebel» – Habanera. Arien kommer tidlig i operaen, og i tolkningen av den avslører solisten hvem hun er, tankefull og lett distansert slik Teresa Berganza synger henne, eller rå og direkte som Jessy Norman. Dirigenten avslører også hvem han er i denne arien. Noen komper solisten med tunge slag, som Herbert Karajan eller Giuseppe Sinopoli, mens andre holder solisten trygt på stram line, som Fritz Reiner eller Thomas Beecham.

Bizet er raus med musikken. Mezzoen Carmen får mye å spille på. Hun får speile seg i kontrasten til sopranen Micaelas stillferdige dydighet, kvinnen som ofrer seg. Fra Carmen til Micaela endrer musikken seg fra sterke farger til duse farger. Men i dette skarpe lyset blir Carmen verken en enkel hore eller en passiv skjønnhet som får skylda når alt roter seg til.

Carmen er en dame med vilje. Hun sier hun vil ha Jose i begynnelsen, men da vakler han og plikten vinner. Etterhvert blir dragningen til Carmen for sterk, men da er han ikke Carmens førstevalg lenger.

Kilde: Per Olav Reinton.

VINTER – tid for operahus, bobler og den lille sorte

Sommeren er definitivt over og det er bare å glede seg til innekos både hjemme og i byens storstuer. NÅ er det perfekt for å nyte fra verdenshistoriens klassiske skattkammer, og heldige oss, så finnes det jo nå operahus i hver en by og bygd. Kanskje litt overdrevent, men det settes opp forestillinger over det ganske land. Opera – ballett – konserter – underholdning. Vakker musikk, vakre scenebilder, vakre mennesker.

Nå er det heldigvis sånn at man kan kle seg i «hva som helst» om man skal i operaen, men selv liker jeg å hente frem finstasen. Kontraster fra hverdagen er fint. Og da er det heller aldri feil med sprudlende bobler til.

parioperaSTORT

 

 

La Traviata

La Traviata/ Cast B/ Florida Grand Opera

Dette er LA TRAVIATA

Operaen ”La Traviata” bygger på Alexandre Dumas d.y.´s roman ”Kameliadamen” – historien om den luksusprostituerte Violetta Valery og hennes kjærlighet til den unge Alfredo Germont – en kjærlighet som Alfredos far, Giorgio Germont, gjør alt han kan for å ødelegge.

I den klassiske versjonen befinner vi oss i og utenfor Paris i 1850-årene.

Det er fest i Violetta Valerys luksuriøse salonger, og et livlig selskap er samlet rundt den vakre og sjarmerende vertinnen, der unge Alfredo Germont er med i det gode selskap, for første gang.

Han har lenge beundret Violetta, og da hun nettopp var syk, måtte han stadig forhøre seg om hennes tilstand. Han synger en sang, der han hyller kjærligheten og hennes skjønnhet. Alle stemmer i.
Violetta ber sine gjester om å gå inn i salgongen for å danse, mens hun selv blir alene tilbake.
Men Alfredo kommer inn til henne, og tilstår betatt at han elsker henne. Violetta advarer ham mot å forelske seg, men det er tydelig å se at Alfredo også har gjort inntrykk på henne.
Hun gir ham en kameliablomst og lar ham forstå at når den visner, kan han komme tilbake til henne.  Etter at Alfredo har forlatt værelset blir Violetta alene, og lurer på hva som vil skje.

Akt 2, scene 1:
Nå befinner de seg på Violettas landsted utenfor Paris hvor hun og Alfredo har dyrket dyrket kjærligheten i tre måneder.
Der får Alfredo får vite av Annina, Violettas trofaste tjenestepike, at kjæresten hans har brukt opp nesten hele sin formue på den dyre husholdningen. Da han får høre dette drar han straks til Paris for å skaffe penger.
Violetta har fått et brev fra sin venninne, Flora Bervoix, som inviterer til fest, men fornøyelseslivet i Paris frister henne ikke lenger.

Mens Alfredo er i Paris dukker hans far, Giorgio Germont, opp på landstedet. Han forlanger at Violetta gir avkall på Alfredo. Alfredos søster skal nemlig gifte seg, og brorens forbindelse med Violetta, som jo ikke har det beste rykte, truer nå med å ødelegge søsterens bryllupsplaner. For den unge pikens skyld må Violetta la Alfredo gå. Med tungt hjerte lover Violetta å holde seg borte fra sin kjæreste.

Hun skriver et brev til Flora Bervoix med beskjed om at hun likevel kommer til festen.  Så begynner hun på det vanskeligste – avskjedsbrevet til Alfredo. Men før hun har skrevet ferdig, kommer Alfredo tilbake fra Paris. Han forteller at han har hørt fra faren og at han venter ham hvert øyeblikk.

Violetta nevner ikke at Giorgio Germont allerede har vært på besøk, og straks etter forlater hun landstedet i hemmelighet. Alfredo finner brevet der Violetta forteller at hun har bestemt seg for å vende tilbake til Paris.
Faren, som nå er kommet tilbake, forsøker å trøste sønnen, men Alfredo er utrøstelig. Tilfeldigvis finner han Floras brev med innbydelsen til festen. Alfredo skynder seg etter Violetta til Paris for å be om en forklaring.

Akt 2, scene 2:
Hos Flora Bervoix er det stor fest, og vennene hennes vet allerede at Violetta har forlatt Alfredo, og at hun nå holder sammen Baron Douphol. Alfredo kommer til selskapet, og like etter kommer Violetta, geleidet av baronen.
De to rivalene møtes ved spillebordet og baronen taper store summer til Alfredo. I det man skal gå til bords blir Violetta alene med Alfredo, og hun ber ham om å forlate selskapet for å unngå videre ubehageligheter. Han er parat til å gå på den betingelse, at hun følger med ham.

Hun sier at hun er bundet av et løfte til en mann hun ikke kan røpe navnet på. Alfredo tror hun mener baronen og spør om hun elsker denne mannen. Violetta ser ingen annen utvei enn å si ja. Denne innrømmelsen gjør Alfredo rasende. Han påkaller alle gjestenes oppmerksomhet og kaster så hånlig pengene han nettopp har vunnet foran Violettas føtter.
Giorgio Germont, som har fulgt etter sønnen, overværer også dette pinlige opptrinnet, og Violetta forsikrer at alt hun har gjort har vært av kjærlighet til Alfredo. Akten avsluttes ved at baronen utfordrer Alfredo til duell.

Akt 3:
I Paris er soverommet i Violettas leielighet gjort om til sykeværelse. Violetta pleies av den trofaste Annina.
Legen, doktor Grenvil, kommer på visitt. Han prøver å oppmuntre den syke, men før han går hvisker han til Annina at det nå kun kan dreie seg om timer før det hele er over. Violetta ligger alene tilbake, og der, i sin ensomhet, tar hun fram et brev hun for lenge siden fikk fra Alfredos far, Giorgio Germont. Der står det at baron Douphol ble lettere såret i duellen med Alfredo. Faren skriver videre at Alfredo deretter reiste utenlands. Det kommer også fram av brevet at Alfredo har fått vite om Violettas selvoppofrelse, og at han nå vil komme tilbake til henne.

Brevet er allerede gammelt og hittil har Violetta ventet forgjeves. Fra gaten høres munter sang. Det er midt i karnevalstiden. Annina kommer med gode nyheter. Alfredo er her. Han kommer inn i sykeværelset, omfavner Violetta, men da hun vil reise seg, svikter kreftene.

Giorgio Germont, Annina, doktor Grenvil og Flora kommer til. Plutselig ser det ut til at smertene gir seg. Violetta får nye krefter – hun tror hun skal bli frisk igjen, men snart synker hun sammen, og legen konstaterer at hun er død.

Carmen – en ballett i tre akter

Carmen ballett

Carmen – en ballett i tre akter

Koreograf: Liam Scarlett
Musikk: George Bizet

Denne sesongen har vi kunnet se to versjoner av Bizets Carmen. Operaen Carmen, signert Bieto, var en ny oppsetning som fascinerte (og sjokkerte) med sitt friske, og moderne uttrykk. Alltid spennende å se nye versjoner, men selv kunne jeg likevel kjenne på savnet etter den ”gode, gamle” Carmen, som jeg har ventet på i 5 år nå.

Carmen er blant verdens aller mest spilte operaer, og selv har jeg har aldri sett Carmen som ballett før. Så der satt jeg som på første skoledag, spent foran scenekanten og ventet på at teppet skulle gå opp. Og for en vakker åpning! Bare Carmen (Eugenie Skilnand), med sin frekke attitude, røykende på en sigarett. Da visste jeg resten ville bli bra.

Handlingen er lagt til 30-tallets Spania, og Scarlett er heldigvis tro mot fortellingen. Noen ganger er klisjéer på sin plass, og kostymer og scener understreker dette i denne versjonen. Carmens motstridende følelser står i sentrum – et tema som alltid vil være i fokus på scener rundt om i verden. Men hva gjør vel det? Vi kjenner oss igjen, og er det egentlig ikke det som holder liv i disse gamle historiene?

Regissøren er en ung, ballettdansende engelskmann, Liam Scarlett på 28 år, som har laget en helt ny koreografi med verdenspremiere her i Oslo. Scarlett er kjent som en dyktig historieforteller. Og før forestillingen startet, tenkte jeg at ettersom dette er en ballett, må det være en stor fordel å ha sett stykket tidligere. Jeg overhørte akkurat det samme fra damen i stolen bak meg. -Nå er det fint vi kjenner historien fra før.

GLEM DET.

For mitt vedkommende ble historien her kanskje enda mer tydelig fortalt, selv uten sang (og tekst). Hver eneste lille bevegelse på scenegulvet formidlet. Jeg vet ikke hvem som spilte på lag med hvem, men i dag fremstod Bizets musikk bare enda vakrere, helt alene.

Micaëla (Emma Lloyd) hadde klare likhetstrekk med selveste askepott – men uten å hanke inn ”prinsen” denne gang. Men hun danset som en gud, og Michael Jacksons moonwalk bleknet sammenlignet med hennes sommerfuglaktige arrière i første akt.

Koreografen Liam Scarlett VAR Don José, og sammen med den frekke, rampete Carmen (Eugenie Skilnand) spilte de skjorten av mange andre Carmen’er og Don José’er som jeg har sett. Tyrefekteren fascinerte også med sin dans og styrke, og her var det ikke lett å få med seg hvem som forførte hvem.

Slutten var like hjerteskjærende som alltid. Don Josés kamp mot følelsene for kjærligheten han alt hadde mistet. Det var bare en måte å beholde den på. Og det var i døden. Skremmende sterkt, og et av forestillingens høydepunkter.

Balletten Carmen var en elegant og estetisk opplevelse, med romantiske scenebilder som jeg følte meg hjemme i. En absolutt fullverdig Carmen-opplevelse, og kanskje vel så det.

Så, hva er best, opera eller ballett. Jeg får lyst til å sammenligne akkurat disse to versjonene med vin. Carmen (og den klassiske opera-versjonen spesielt), er som en tung, deilig årgangsvin som sitter lenge i smaksløkene. Mens denne ballett-versjonen er mer som en frekk, sprudlende champagne, der stemningen er smittende og en får lyst til å være med på festen. Selv om handlingen var lagt til Spania på 30-tallet, så var det noe som fikk meg til å kjenne meg igjen…

Her var den. Carmen. Som jeg liker den.

Vigdis Fondevik

Pass deg, nå kommer Don Juan!

Don Giovanni10

Don Juan er Don Giovanni!

Mozarts opera Don Giovanni er selveste spanske Don Juan. Og da skjønne vi resten. Her blir det action!! Flørting og masse damer. For Den gode Giovanni ligger ikke på latsiden akkurat. For her er mange «kamper» som skal kjempes.

Don Juan begynner like godt forestillingen med å forføre Kommandantens datter, donna Anna, men hun skriker om hjelp. Faren hennes, kommer løpende og blir drept i duell med Don Giovanni. Men dette stopper ikke den gode skjørtejegeren, han finner seg nye damer på løpende bånd, det være seg donna Elvira, den søte Zerlina (i det hun skal til å gifte seg med en annen).  Vi snakker hopetall!

Det finnes mange Don Giovannier..

Historien om Don Giovanni har levd i mange hundre år, og det kan være den stammer fra Sevilla i Spania. I litteraturen finnes det over seks hundre forskjellige don Juaner bare i den tiden Mozart skrev denne operaen sin. Der er også laget flere operaer om denne mannen. Don Giovanni, eller historien om Don Juan er kjempepopulær, for de fleste kjenner til en som han. Mange jenter har møtt ham, og mange menn har vært innom ham.

Masse damer!

Tjeneren hans, Leporello, begynner å bli lei av alle kvinnehistoriene hans – og da en av Don Juans tidligere ofre, donna Elvira dukker opp, overlater han henne til tjeneren sin, som igjen  forteller at don Juan har hatt sekshundre og førti i Italia, tohundreog tretti i Tyskland,et hundre i Frankrike, nittien i Tyrkia, og i Spania hele tusen og tre! Olala!

Men så kommer de til et bondebryllup, og der finner Don Juan et nytt offer, selveste bruden, Zerlina, som lar seg friste, men blir reddet av donna Elvira. Men Don Juan gir seg ikke så lett.

I Don Giovannis bukser

I siste akt vil Leporello helst komme seg vekk fra Don Giovanni, men lar seg friste med høyere lønn. Don Giovanni har nye planer, og vil nå forføre en tjener, og til det trenger han tjenerens klær. Det redder ham fra en rekke mennesker som kommer for å gi Don Giovanni juling. Leporello, i Don Giovannis klær, er nå i livsfare, men klarer å sno seg unna.

Som du skjønner, så er det her duket for mye fart og gøy, kombinert med den vakreste musikk.
Her fra 1. akt, scene 1: